For å se hvor mye av kulturlagene som fantes igjen på gårdshaugen og hvor stort område i eventuelt omfattet, begynte de i 1986 med å prøvegrave området. Det ble da   gravd 19 mindre sjakter med en traktorgraver. Med hjelp av disse kunne gardshaugen ringes inn.

 Det visste seg at den omfattet et ca. 35x50 m stort område.

 Kulturlaget varierte i tykkelse mellom 0,45 og 1,2 m.

 Etter at omfanget på gardshaugen var avklart, var det nødvendig å undersøke så store arealer som mulig, for å få oversikt over funnmateriale og kulturlag. Med traktorgraver ble det gravd seks lange sjakter tvers over hele gardshaugen i 1987.

De områdene hvor kulturlaget var som tykkest innhold mye trerester. Disse besto til største delen av hoggflis.

Øverst i felt A fantes en konsentrasjon av mer eller mindre bestembare gjenstander av jern.

Det var for eksempel hestesko, jernspiker, kjettinger og jernslagg.

Kanskje det har stått en smie her?

I de verste lagene fantes over hele gårdshaugen bl.a. dyrebein, jernfragmenter, keramikkskår, krittpiper og glasskår.

De fleste av disse funnene er fra 1700-1900-tallene. Blant funnene fantes skår av keramikk, fajanse og steingods fra mer fjerne strøk som Holland, Tysklang og England.

De øverste lagene i gårdshaugen er de yngste, og det var i disse som det fantes flest funn. De nedre og eldre lagene inneholdt få gjenstander. Funnmaterialet ligner så langt på det vi finner i gårdshaugene på ytterkysten.

De tyder på at menneskene har livnært seg på en kombinasjon av jordbruk, februk og fiske. Beinmaterialet er imidlertid ikke analysert enda, så det er usikkert om det vil skille seg fra det de finner i gårdshaugene på kysten. Gårdshaugen på Kulstad synes å være etablert seint i forhold til gårdshauger på tilsvarende gunstige jordbruksområder på ytterkysten.

Nå veit de ikke om andre gårdshauger i botnen av Vefsnfjorden ble bosatt tidligere.

Det er hittil kjent meget få gårdshauger i dette området.

På Kulstad har det imidlertid vært andre typer boplasser før gårdshaugområdet ble tatt i bruk.

Allerede i steinalderen fantes det boplasser her, noe funn av en øks og en meisel vitner om.